SMÅBARNAS NASJONALSANG (Henrik Wergeland)
Vi er-e en nasjon vi med, vi små en alen lange. Et fedreland vi frydes ved, og vi, vi ere mange. Vårt hjerte vet vårt øye ser, hvor godt og vakkert Norge er, vår tunge kan en sang blant fler,
av Norges æressange.
Mer grønt er gresset ingensteds, mer fullt av blomster vevet. Enn i det land hvor jeg tilfreds, hos far og mor har levet. Jeg vil det elske til min død, ei bytte det hvor jeg er født. Om man et paradis meg bød, av palmer oversvevet.
Hvor er vel himlen mere blå, hvor springer vel så glade, de bekker som i engen gå, for blomstene å bade. Selv vinteren jeg frydes ved, så hvit og klar som strøet med all stjernehimlens herlighet, og hvite liljeblade.
SØNNER AV NORGE (H.A. Bjerregaard)
Sønner av Norge, det e-eldgamle riket, sjunger til harpens den festlige klang. Mandig og høytidsfullt to-onen la stige, Fe-drene-landet invies vår sang. Ferdrene minner, herlig opprinner.Hver gang vi nevner vår fedrene stavn. Svulmende hjerter og glødende kinner, hyller det e-elskede, hellige navn.
NORGE I RØDT, HVITT OG BLÅTT. (F. Bøe)
Hvorhen du går i li og fjell, en vinterdag en sommerkveld ved fjord og fossevell. Fra eng og mo med furutrær, fra havets bryn med fiskevær og til de hvite skjær. Møter du landet i trefarvet drakt, svøpt i et gjenskinn av flaggets farveprakt.
Se en hvitstammet bjørk oppi heien, rammer stripen av blåklokker inn
mot den rødmalte stuen ved veien, det er flagget som vaier i vind
Ja så hvitt som det hvite er sneen, og det røde har kveldssolen fått,
og det blå ga sin farve til breen, det er Norge i rødt hvitt og blått.
En vårdag i en solskinnstund, på benken i studenterlund, der sitter han og hun. To unge nyutsprungne russ, to ganske nylig tente bluss i tyve grader pluss. Hun er som en gryende forsommerdag, som farves av gjenskinnet av det norske flagg.
Ja, så hvit som det hvite er kjolen, og så rød som det rø' hennes kinn,
hennes øyne er blå som fiolen, hun er flagget som vaier i vind.
Han har freidig og hvitlugget panne, og en lue i rødt har han fått.
Med en lyseblå tiltro til landet, står vår ungdom i rødt, hvitt og blått.
De kjempet både hun og han, nå lyser seirens baunebrann utover Norges land. Mot himlen stiger flagg ved flagg som tusen gledesbål idag for alle vunne slag. Det knitrer som før over hytte og slott, et flammende merke i rødt og hvitt og blått.
Som et regnbuens tegn under skyen, skal det evig i fremtiden stå.
Se det glitrer igjen over byen, i det røde og hvite og blå.
La det runge fra gaten og torget over landet som nordmenn har fått.
Du er vårt, du er vårt gamle Norge, vi vil kle deg i rødt, hvitt og blått.
KOM MAI DU SKJØNNE MILDE (C)
Kom mai du skjønne milde, gjør skogen a-atter grønn,
og la ved bekk og kilde, fiolen blo-omstre skjønn.
Hvor ville jeg dog gjerne, at jeg igjen deg så.
Akk - kjære mai hvor gje-erne gadd jeg i marken gå.
Om vin'tern kan man have så mangt et ti-idsfordriv,
man kan i snøen trave, åja, et lystig liv.
Men når seg le-erker svinge, mot sky-y med li-iflig slag
på engen om å spri-inge, det er en annen sak.
Kom derfor mai du milde, gjør skogen a-atter grønn,
og la ved bekk og kilde, fiolen blo-omstre skjønn.
Hvor ville jeg dog gjerne, at jeg igjen deg så.
Akk - kjære mai hvor gje-erne gadd jeg i marken gå.
SE NORGES BLOMSTERDAL (D)
Se Norges blomsterdal, farvel du kvalme fangekrok, den ville graneskog
er nå så deilig sval. Tra-la-la-la, la, la.
Ja lystelig det er i nord blant fjell og li og skog, blant fjell og li og skog.
Tyss gjøk fra bjerkekvist, sitt "ko-ko" slår av hjertens grunn, litt klosset er hans munn - han mener: takk for sist. Tra-la-la-la, la, la.
Ja lystelig det er i nord blant fjell og li og skog, blant fjell og li og skog.
På friske grønne eng, står blommer, røde, gule, blå, og reder alver små
en yndig blomstereng. Tra-la-la-la, la, la.
Ja lystelig det er i nord blant fjell og li og skog, blant fjell og li og skog.
Når hjem til dont og by, vi vende må fra landets lyst, med "glemmegei" ved bryst - Vi synger høyt mot sky. Tra-la-la-la, la, la.
Ja lystelig det er i nord blant fjell og li og skog, blant fjell og li og skog.
VI VANDRER MED FREIDIG MOT (G)
Vi vandrer med freidig mot, vårt sinn er lett og rapp vår fot.
I høyden oppad mot fjellet, i dypet til fossevellet.
% La veien gå hvor hen den vil, vi vandrer frem med sang og spill. %
Her er vi i Guds natur, som bekken vill i fjellets ur.
Så stevner vi frem på ferden, ti åpen oss ligger verden.
% La veien gå hvor hen den vil, vi vandrer frem med sang og spill. %.
Vi er jo en lystig flokk, av mot og sanger har vi nok.
La storme kun ut på fjorden, la true med lyn og torden.
% La veien gå hvor hen den vil, vi vandrer frem med sang og spill. %
NORGE MITT NORGE (A. Paulsen) (C)
Norge mitt Norge så sover du tyst, i vinterens skinnende sale,
og ingen kan drømme så lett og så tyst, når elvene synker i dvale.
og ingen kan smile så stille og glad, når meisenes flytende stemmer dør av. Og skogene sover i dale.
Norge mitt Norge så gi meg din vår, med sol over vuggende vanne.
men hør meg, ja hør meg når dagen forgår, og aftenen skygger min panne. Da lær meg å visne, å Norge min mor, da red meg en seng i din hellige jord. Når sommeren drager av landet.
SKIVISE (Margrethe Munthe) (F)
Jeg snører min sekk, jeg spenner mine ski, nå lyser det så fagert i heien. Fra ovnskroken vekk, så glad og så fri, mot store hvite skogen tar jeg veien.
I fykende fei, jeg baner meg en vei, blant vinterkledde stubber og steiner. Den susende vind, meg stryker om kind, og sneen drysser ned fra lave greiner.
Og når jeg så opp, og skuer jeg fra topp, den lyse dal med skoglier blandet. Da banker mitt bryst, jeg jubler med lyst, jeg elsker, å jeg elsker dette landet.
VI SKAL IKKJE SOVA BORT SUMARNATTA
(A. L. Lygre/G. Tveitt) (Am)
Vi skal ikkje sova bort sumarnatta, ho er for ljos til det. Då skal vi vandra i saman ute,
under dei lauvtunge tre, under dei lauvtunge tre.
Så skal vi vandra i saman ute, der blomar i graset står. Vi skla ikkje sove bort sumarnatta, som kruser med dogg vårt hår, som kruser med dogg vårt hår.
Og kjenna at vi er slekt med jorda, med vinden og kvite sky. Og vita at vi skal væra samen,
like til morgengry, like til morgengry.
Vi skal ikkje sova fra høysåtesangen, og grashoppspelet i eng. Men vandra i lag under bleikblå himlen, til fuglane lyfter veng, bleikblå himlen, til fuglane lyfter veng.
MELLOM BAKKAR OG BERG (Ivar Aasen)
Mellom bakkar og berg utmed havet, heve nordmannen fenge sin heim.
Der han sjølv heve tuftene grave, og sett sjølv sine hus oppå deim
Han såg ut på dei steinute strender, der var ingen som der hadde bygd.
"Lat oss rydja og byggja oss grender, og så eiga me rudningen trygt."
Han såg ut på det bårute havet, der var ruskut å leggja utpå.
Men der leikade fisk nedi kavet, og den leiken den ville han sjå.
Fram på vinteren stundom han tenkte, gjev eg var i eit varmare land.
Men når vårsol i bakkane blenkte, fekk han hug til sin heimlege strand.
Og når liane grønskar som hager, når det lavar av blomar på strå.
Og når netter er ljose som dagar, kan han ingen stad venare sjå.
BARNDOMMSMINNE FRÅ NORDLAND (Elias Blix)
Å, eg veit meg eit land, langt der oppe mot nord, med ei lysande strand,
mellom høgfjell og fjord. Der eg gjerne er gjest, der mitt hjarta er fest, med ei finaste, finaste band.
% Å eg minnest, å eg minnest, å eg minnest så vel dette land.%
Og eg lengtar så tidt dette landet å sjå, og det dreg meg så blidt, når eg langt er ifrå. Med den vaknande vår vert min saknd så sår, så mest gråta eg, gråta eg kan.
% Å eg minnest, å eg minnest, å eg minnest så vel dette land.%
NO LIVNAR DET I LUNDAR (Elias Blix)
No livnar det i lundar no lauast det i li,
den heile skapning stundar no fram til sumars tid.
Det er vel fagre stunder når våren kjem her nord,
og atter som eit under nytt liv av daude gror.
Du vår med ljose dagar, med lengting, liv og song.
Du spår at Gud oss lagar ein bettre vår eingong.
Då meg med vigsla tunge, med kjærleik heil og klår,
alt utan brest og sprunga skal lova Herren vår.
BLANT ALLE LANDE (Ole Vig)
Blant alle lande i øst og vest, er fedrelandet mitt hjerte nest.
Det gamle Norge med klippeborge, meg huger best.
Fra Vesterhavet til kjølens rand, fra Nordishavet til Kristiansand,
der har jeg hjemme og kan istemme: Mitt fedreland.
Jeg elsker eder I gamle fjell, med høye tinder og dype vell.
Med skog om barmen og jern i armen til tidens kveld.
Jeg elsker bølgen hvor frihet bor, og dype daler hvor freden bor,
de lier fagre, og gylne akre, på odelsjord.
Jeg elsker alt som er ekte norsk, fra folkelivet til sild og torsk,
som fremad skrider, om enn det glider, en smule dorsk.
Jeg elsker høylig mitt modersmål, det klinger kraftig som herdet stål.
Fra hjertets grunne, i folkemunne hos Per og Pål.
Dog mest jeg elsker det folkeferd som har sitt hjem mellom fjell og skjær.
Hvor unge hedre de gamle fedre som bygde her.
FAGERT ER LANDET (Anders Hovden)
Fagert er landet du oss gav, Herre vår Gud og vår Fader. Fagert det stig av blåe hav. Solli ho sprett og ho glader. Signar vårt land i nord og sud, soleis di åsyn lyser Gud, yver vårt Noreg i nåde.
Tidi ho renn som elv mot os. Fort skifter sumar til vetter. Fader ver alltid Noregs los, radt til dei seinaste ætter. Herre vår Gud, vår Noregs Gud, varda vårt land frå fjell til flud. Lær oss å gå dine vegar.
Signa då Gud vårt folk og land. Signa vårt strev og vår møda. Signa kvar ærlig arbeidshand, signa vår aker med grøde. Gud utan deg den vesle urt, veiknar og visnar, bleiknar burt. Ver du oss ljoset og livet.
GUD SIGNE VÅRT DYRE FEDRELAND (Elias Blix)
Gud signe vårt dyre fedreland og lat det som hagen bløma. Lat lysa din fred frå fjell til strand og vetter for vårsol røma. Lat folket som brøder saman bu, som kristne det kan seg søma.
Vil Gud ikkje væra byggningsmann, me fåfengt på huset byggja. Vil Gud ikkje verja by og land kan vaktmann oss ikkje trygja. So vakta oss Gud så me kan bu i heimen med fred og hyggja.
No er det i Noreg atter dag med vårsol og song i skogen. Um sædet enn gror på ymist lag det brydder då etter plogen. So signa da Gud det gode såd, til groren ein gong er mogen.
JA VI ELSKER DETTE LANDET (Bjørnstjerne Bjørnson)
Ja vi elsker dette landet som det stiger frem. Furet, værbitt over vannet med de tusen hjem. Elsker, elsker det å tenker, på vår far og mor.
% Og den saganatt som senker, drømme på vår jord.%
Norske mann i hus og hytte takk din store Gud. Landet ville han beskytte skjønt det mørkt så ut. Alt hva fedrene har kjempet, mødrene har grett.
% Har den Herre stille lempet så vi vant vår rett.%
Ja vi elsker dette landet som det stiger frem. Furet, værbitt over vannet med de tusen hjem. Og som fedres kamp har hevet, det av nød til seir.
% Også vi når det blir krevet, for dets fred slår leir.%
INTERNASJONALEN (internasjonal arbeiderkamp-sang)
Opp, alle jordens bundne trelle! Opp I, som sulten knuget har!
Nå drønner det av rettens velde, til siste kamp det gjøres klar.
Alt det gamle vi med jorden jevner: Opp slaver, nå til frihet frem!
Vi intet var, men alt vi evner, til rydning for vårt samfunnshjem.
Refr.:
% Så samles vi på valen, seiren, vet vi, at vi får!
Og Internasjonalen skal få sin folkevår! %
I høyden vi ei frelse venter hos guder eller fyrsters flokk.
Nei, selv i samling vi den henter: i fellesskap vi vinner nok.
Alt det stjålne tilbake vi krever, og for vår ånd et frihets vern!
Vår egen hammer selv vi hever, og slår, mens vi har varme jern.
Refr.:
Imot oss statens lover bøyes, av skatter blir vi tynget ned.
Og fri for plikt den rike føyes; mens ringhets rett ei finner sted.
Lenge nok vi ligget har i støvet: Vi stiller likhets krav mot rov.
Mot alle retten skal bli øvet, slik vil vi ha vårt samfunns lov.
Refr.:
De fyrster har oss slemt bedraget, Fred mellom oss, foruten svik!-
Mot tyranni vi retter slaget, mot krigen selv vi fører krig!
Kast geværet, la rekkene brytes! Deres helter vi slett ikke er.
Og mordbud ikke mer skal lydes, på brødre vi ei skyter mer.
Refr.:
Arbeider, bonde, våre hære de største er, som stevner frem!
Vår arvedel skal jorden være, vi sammen bygge vil vårt hjem.
Som av rovdyr vårt blod er blitt suget, men endelig slår vi dem ned.-
Og mørket, som så tungt oss knuget, gir plass for solens lys og fred
% Så samles vi på valen, seiren, vet vi, at vi får!
Og Internasjonalen skal få sin folkevår! %
