Det kan se ut som om kirkesangen var enerådende fram til det 13. århundre. Dette er ikke helt riktig, men kirken var godt organisert og munkene rundt om var flinke til å nedskrive tekster og melodier. Dessuten var kirken det eneste offentlige konsertlokalet, men det eksisterte også en verdslig musikk.
Pave Gregor den store (ca. år 600) startet en sangskole i Roma. Herfra sendte han ut sine kardinaler til det katolske Europa og disse gregorianske sanger ble spredt rundt i de ulike menigheter ved hjelp av muntlig overlevering. (Det var også han som «oppfant» de 7 dødssyndene: utukt, hovmot, vrede, missunelse, gjerrighet, livslede, fråtseri.)
Notesystemet var ennå ikke oppfunnet, men man pleide å skrive noen krusseduller, neumer, over teksten som viste om melodien gikk opp eller ned. Det var enstemmig manns-sang med en ubestemmelig rytme og lange vokaler. Musikken låter for oss både fremmed og ensformig. Man benyttet kirketonearter i stedet for dur og moll. (Kirketoneartene finner du på klaviaturet som en skala fra D, E, F, G, A og H. Bruk bare de hvite tangentene. F.eks. går "Kirken den er et gammelt hus" i dorisk toneart. Legg merke til den underlige spenningen i heltonene F, G, A, H.)
Musikkformer på denne tiden var altså Gregoriansk sang, hymner, og en form for responsorial sang. (Dette at presten synger forran og menigheten svarer. Dette er fortsatt en del av vår moderne gudstjeneste.) Dessuten sang man salmer, ikke minst Davids-salmer, lovsanger og Salomos høysang. Disse tekstene står i bibelen. Musikken var ofte vokalmusikk, a capella.
Noteskriften ble til rundt år 1000, og det var munken Guido fra Arezzo som først begynte å plassere neumene på linjer for deretter å erstatte tegnene med noter. Han skrev notebokstaven helt først på linjen. I dag bruker vi ulike nøkler, f.eks. G-nøkkel, F-nøkkel og C-nøkkel.
Flerstemmigheten begynte å utvikle seg på 1100-tallet. Først en rar form for tostemthet der den ene stemmen ligger helt i ro i kvart-eller kvintavstand. Dernest flerstemmighet og harmonier slik vi er vant til å høre dem. Hvordan flerstemmigheten oppstod vet vi ikke, men når vi tenker oss om så er det jo en slags flerstemmighet når menn og kvinner synger sammen, nemlig oktaven. Dette kan ha vært et utgangspunkt. Inntil rundt 1000-tallet var altså musikk kun melodi og rytme. Senere kom det tredje elementet inn, nemlig harmonien.
Den verdslige musikken ble fremført av trubadurer, mestersangere og musikanter. De kunne også opptre som tryllekunstnere, klovner og sjonglører. De reiste fra sted til sted og sang og spilte. F.eks. på harpe, fløyte, fidel eller tromme. Senere også zither, lutt, gambe, blokkfløyte, sekkepipe og horn. De var også budbringere som hadde med seg meldinger f.eks til kongen eller fyrsten. De framførte ofte egenkomponerte sanger. Noen var også nyhetsopplesere på torvet. De hadde jo alltid med seg siste nytt fra forrige sted.
I Norge var det vikingetid fra ca. år 800 til år 1000. Her var det skaldene som dro rundt og underholdt med sang og spill. Dessuten hadde vi folkevisene. Mange av disse folkevisene ble også brukt i forbindelse med folkeviseleik og ringdans. Også våre norske forfedre hadde stor tiltro til tonenes makt. I folkevisa om Villemann og Magnhild faller Magnhild av hesten og ut i elven. Nøkken tar hånd om Magnhild, men Villemann spiller på gullharpen sin:
"Han leika med vreide, og leika med harm
han leika Magnhild av nykkjens arm."
Folkevisene kan også handle om religiøs tro som i "Draumkvedet", eller konger og helter "Roland og Magnus kongen". I "Bendik og Årolilja" handler det om kjærlighet og død. Folke- visene har gått fra generasjon til generasjon ved muntlig overlevering.
TEST DEG SELV:
1) Hvorfor var det mye kirkemusikk i middelalderen?
2) Hva kjennetegner Gregoriansk sang?
3) Hvorfor heter det Gregoriansk sang?
4) Hvordan oppstod notesystemet?
5) Når og hvordan oppstod flerstemmigheten?
6) Hva gjorde skaldene?
