Hva er å spille besifring?
Noter er kanskje det eneste tegnspråket ved siden av Morse som kan leses nesten i alle land over hele verden. I en tid hvor det hverken fantes båndopptakere, platespillere eller strøm, var noter helt vesentlig for å kunne formidle og transportere musikk.
Besifring er en forenkling av notesystemet. Skal man lære å spille etter noter må man på en måte lære et nytt alfabet, spiller man besifring bruker man det alfabetet man kan, A,B,C,D,E,F,G.
Besifring er mest egnet til å spille grep på f.eks. gitar eller tangentinstrument. Selve ideen om besifring hviler på treklangen.
Hva er en treklang?
Dersom man spiller 3 toner samtidig på et instrument får man en treklang. vel-lyden varierer etter som hvordan disse tre tonene ligger i forhold til hverandre, og ikke minst hva det enkelte øret definerer som vel-lyd. Dersom man på et tangentinstrument trykker ned annenhver tone, 3 stykker, f.eks. A-C-E så vil man få en treklang i grunnstilling. Teller man opp antall tangenter fra A-C ser man at det kun er 2 tangenter i mellom. (Dette medfører at avstanden fra A-C kalles for en liten ters.) Teller man fra C-E finner man 3 tangenter i mellom. (Denne avstanden kalles for en stor ters.)
En treklang i grunnstilling består altså av en liten ters +stor ters. (Eller omvendt, stor ters + liten ters.) Selv om det på en gitar er 6 strenger er det allikevel bare 3 toner som er forskjellige, de andre tonene er oktavdobblinger av de 3 første. (Er de det ikke så skal de ikke spilles, det er nemlig ikke slik at man på en gitar alltid spiller på alle strengene, selvfølgelig ikke.)
Dur og moll.
Dur-treklang betegnes med stor bokstav, mens moll treklanger betegnes med
stor og liten bokstav. Treklangen A-C-E er en moll-treklang, Am, fordi den består av liten + stor ters. (Det hører du?) Treklangen C-E-G er en dur-treklang, C, fordi den består av stor + liten ters. Skal man variere mellom dur og moll trenger man altså kun å flytte den midterste tonen i (grunnstilling)treklangen en halv tone opp eller ned. (Nærmeste tangent er alltid en halv tone enten den er hvit eller svart.)
Skala.
Når tonen blir dobbelt å høy begynner jo skalaen på nytt. Dette kalles en oktav. Altså er en skala (betyr egentlig stige) så mange trinn som vi deler denne avstanden/oktaven inn i. I den vestlige delen av verden er det vanlig å dele oktaven i 12 like toner som kalles halvtoner. Vår dur- og moll skala består av 7 toner noe som forteller oss at den består både av hele og halve tonetrinn.
En pentaton skala som er vanlig i Afrika består av 5 toner, mens i Asia kan de godt dele inn oktaven i f.eks. 16 eller 24 halvtoner. (Slike toner har blues-gitaristene spilt i snart 100 år.)
Hovedtreklanger.
Spiller vi grunnstillingtreklanger på alle tonene i C-dur skala (bare de hvite tangentene) får vi 7 treklanger. Kun 3 av disse er dur-treklanger. Det er treklangen på skalaens 1. trinn (c), 4. trinn (f) og 5. trinn (g). De andre treklangene er moll-treklanger, bortsett fra treklangen på 7. trinn. Finn ut hva det er med denne....
Hovedtreklangene er de tre akkordene som samtlige melodier bygger på. 1. trinn kalles tonika, 4. trinn kalles subdominant og 5. trinn kalles dominant. Uansett toneart og melodi vil disse akkordne danne grunnlaget for akkompagnement.
Alle treklanger har 3 omvendinger, d.v.s. at vi kan flytte de samme tonene en oktav opp eller ned. Forsøk dette. Besifringskoden for å spille treklangene i C-dur blir altså:
C, Dm, Em, F, G, Am, Hdim.
(En dim-akkord består av to små terser. En akkord som består av to store terser kalles for en forstørret akkord og betegnes med et + bak bokstaven, f.eks. C+.)
Firklanger
Legger vi til en liten ters til får vi en firklang, f.eks. A-C-E-G. Denne akkorden betegnes med Am7, som uttales amollsju. Syv-tallet forteller oss at det er en septimakkord. generellt kan vi si at dominanten (5. trinns akkorden) bør være en septimakkord, den leder nemlig tilbake til tonika (1. trinn). Det finnes også 9, 11 og 13 akkorder. Stadig er det den lille tersen som plusses på, men man kan også velge å utelate noen av de andre akkordtonene, særlig innen jazz-musikken brukes disse klangene, men de dukker innimellom opp også i den klassiske musikk-literaturen.
Eks. på besifring:
C F C
Lisa gikk til skolen, tripp, tripp, tripp det sa,
G7 C G7 C
i den nye kjolen, trippet hun så glad.
C=ceg, F= fac, G7= ghdf.
Avansert besifring
Ved hjelp av ulik notering kan man formidle mye musikk med besiffring. Særlig store akkorder er letter å lese som besifring enn som noter. Dersom spesielle basstoner ønskes, d.v.s. ikke grunntonen i akkorden, kan dette noteres slik. C/G. Dette betyr at tonen g skal være den dypeste tonen i C-dur treklangen. Ellers er det ofte slik at man innen ulike musikkmiljøer har avtalte koder for hvordan de noterer ulike "veiver". En dyktig musiker kan på bakgrunn av et besifringarrangement spille og improvisere ganske så utrolig. Vet man ikke bedre vil man tro at hun/han spilte etter noter......
